Jeg er medlem i Den Norske Frimurerorden. Jeg har gått alle 10 gradene, og har hatt lederverv både på embedsmannsplanet og det administrative planet.
Jeg konverterte i min tidlige ungdom til den katolske kirken, men er ikke lenger medlem der.
For en katolikk, som også er frimurer, bør det være et vesentlig problem at den katolske kirke stiller seg ytterst avvisende til medlemskap i frimurerloger. I det følgende skal jeg gi en oversikt over den katolske kirkes syn hva gjelder medlemskap i frimurerloger. Videre vil jeg gå litt nærmere inn på bakgrunnen for kirkens avvisende holdning. Jeg vil også komme inn på visse forskjeller på nordiske frimurerordener og ordener i resten av verden.
Den katolske kirkes motstand mot frimureri går langt tilbake i tid. Det første pavelige dokument jeg finner er forfattet av pave Klemens XII (1730-40): « In Eminenti , konstitusjon av 24. april 1738». Tidspunktet for utgivelsen av denne konstitusjonen sammenfaller godt med tiden hvor frimurerordnene begynte å gjøre seg gjeldende i Europa. Kirken har fulgt godt med på fremveksten av frimurerordener helt fra deres opprinnelse. Den mest aktive paven på dette området må vel sies å være Leo XIII (1878-1903). Han utga i alt fire pavelige dokumenter om saken.
Hvis vi går til den katolske kirkeretten av 1917, så stadfester den Kirkens da etablerte lovgivning. Her gikk det klart frem at katolikker som ble medlemmer i frimurerloger eller andre organisasjoner som motarbeidet Kirken, straffes med ekskommunikasjon, - man ekskluderes altså fra Kirkens fellesskap, - en særdeles alvorlig kirkestraff.
Siden ekskommunikasjon er en så alvorlig reaksjon, blir det etterhvert gjort forsøk fra bla. vatikanets Troslærekongregasjon på å nyansere bildet noe. Kardinal Franjo Seper, som var prefekt for Troslærekongregasjonen fra 1968 til 1981, uttalte i 1974 at bare de som slutter seg til organisasjoner som direkte motarbeider Kirken, rammes av denne straffen.
Uttalelsen skapte usikkerhet. Ligger det i dette at kun medlemskap i organisasjoner som har et uttalt mål om å motarbeide Kirken, rammes av kirkestraffen, - mao. er frimurerlogene «frifunnet» i kirkerettslig sammenheng? Eller er det slik at frimurerordnenes læremåte og filosofi, er av en slik karakter at de uansett må ansees å motarbeide Kirken, -altså selv om de ikke eksplisitt har det som formål? Siden noen trakk den feilslutningen at Kirken tillot at katolikker ble frimurere, sørget kardinal Seper for en presisering datert 17.2.1981. Kirkerettens bestemmelser sto ved lag, ekskommunikasjon var ikke avskaffet, og det var ikke opp til de lokale biskopene å bedømme de enkelte frimurerlogenes egnethet for medlemskap.
Clarification concerning status of Catholics becoming Freemasons
Issued by the Office of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, February 17, 1981.
On 19 July 1974 this Congregation wrote to some Episcopal Conferences a private letter concerning the interpretation of can 2335 of the Code of Canon Law which forbids Catholics, under the penalty of excommunication, to enroll in Masonic or other similar associations.
Since the said letter has become public and has given rise to erroneous and tendentious interpretations, this Congregation, without prejudice to the eventual norms of the new Code, issues the following confirmation and clarification:
1. the present canonical discipline remains in full force and has not been modified in any way;
2. consequently, neither the excommunication nor the other penalties envisaged have been abrogated;
3. what was said in the aforesaid letter as regards the interpretation to be given to the canon in question should be understood - as the Congregation intended - merely as a reminder of the general principles of interpretation of penal laws for the solution of the cases of individual persons which may be submitted to the judgment of ordinaries. It was not, however, the intention of the Congregation to permit Episcopal Conferences to issue public pronouncements by way of a judgment of a general character on the nature of Masonic associations, which would imply a derogation from the aforesaid norms.
Rome, from the Office of the S. Congregation for the Doctrine of the Faith, 17 February 1981.
Kardinal Joseph Razinger, senere pave Benedict XVI, overtok den 25.11.1981 embedet som prefekt for Troslærekongregasjonen.
Den nye kirkeretten, som avløste kirkeretten av 1917, ble satt i kraft 1. søndag i advent 1983. Av denne fremgår det at de som tilslutter seg foreninger som motarbeider Kirken, skal straffes med en rettferdig straff. (Canon 1374).: A person who joins an association which plots against the Church is to be punished with a just penalty; one who promotes or takes office in such an association is to be punished with an interdict.
Som det fremgår av teksten, er ingen organisasjoner eller bevegelser nevnt ved navn. Dermed åpner det for tolkning av hva det vil si å motarbeide Kirken, og hvorvidt en frimurerorden kan sies å motarbeide Kirken. Noen tolket det dithen at Kirken nå åpnet for at katolikker kunne bli frimurere.
For å imøtegå disse, og presisere Kirkens holdning til frimurerordener, fant kardinal Razinger det nødvendig å utgi skriftet «Quaesitum est, Declaration on Masonic Associations» dagen før den nye kirkeretten trådte i kraft. Jeg gjengir skriftet i sin helhet:
QUAESITUM EST
Declaration on Masonic Associations
Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith
It has been asked whether there has been any change in the Church's decision in regard to Masonic associations since the new Code of Canon Law does not mention them expressly, unlike the previous code.
This sacred congregation is in a position to reply that this circumstance is due to an editorial criterion which was followed also in the case of other associations likewise unmentioned inasmuch as they are contained in wider categories.
Therefore, the Church's negative judgment in regard to Masonic associations remains unchanged since their principles have always been considered irreconcilable with the doctrine of the Church and, therefore, membership in them remains forbidden. The faithful, who enroll in Masonic associations are in a state of grave sin and may not receive Holy Communion.
It is not within the competence of local ecclesiastical authorities to give a judgment on the nature of Masonic associations which would imply a derogation from what has been decided above, and this in line with the declaration of this sacred congregation issued Feb. 17,1981. [1]
In an audience granted to the undersigned cardinal prefect, the Supreme Pontiff John Paul II approved and ordered the publication of this declaration which had been decided in an ordinary meeting of this sacred congregation.
Rome, from the Office of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, Nov. 26, 1983Cardinal Joseph Ratzinger, PrefectFather Jerome Hamer, O. P. Titular Archbishop of Lorium, Secretary
Her fremgår det for det første at det ikke har vært Kirkens intensjon å endre sin holdning til medlemskap i frimurerordener. Frimureriske ordner har alltid vært ansett å ikke være forenlig med kirkens doktrine eller lære, og medlemskap i dem forblir forbudt. Troende som blir eller er medlemmer i frimureriske organisasjoner, ansees for å være i alvorlig synd, og kan derfor ikke motta nattverden.
Videre gjøres det klart at lokale biskoper ikke har anledning til å gi vurderinger av frimureriske organisasjoner som vil innebære et avvik fra hva som er presisert ovenfor.
Som det fremgår av QUAESITUM EST, er dokumentet godkjent av daværende pave Johannes Paul II.
I tiden etter utgivelsen av QUAESITUM EST er det ikke kommet uttalelser som endrer noe på disse punktene. I Vatikanets avis L'Osservatore Romano for den 11. mars 1985, ble Kirkens syn gjentatt og utdypet: « Irreconcilability between Christian faith and Freemasonry ».
Således kan det, med grunnlag i gjeldende kirkerett, fastslås følgende:
1. Troende katolikker som blir eller er medlemmer av en frimurerisk orden, er i en tilstand av alvorlig synd, og kan derfor ikke motta nattverden.
2. Lokale biskoper eller prester har ikke anledning til å vurdere de enkelte ordener eller loges natur eller egnethet for medlemskap. Kirken har kun gitt fullmakt til Troslærekongregasjonen til å foreta slike vurderinger.
Dette betyr at heller ikke de nordiske frimurerordnene, som arbeider etter det svenske system og som krever bekjennelse til den kristne tro av sine medlemmer, blir gjenstand for en annen vurdering. Frimureri er ikke forenlig med Kirkens lære.
Det viktige poenget i denne sammenhengen, er ikke først å fremst å legge vekt på hvorvidt en frimurerisk organisasjon motarbeider kirken. Nøkkelen til forståelse av kirkens standpunkt ligger i at frimurerisk filosofi og lære alltid har vært ansett som uforenlig ( irreconcilable) med kirkens doktrine eller lære. Man bør også merke seg at kirken (når jeg skriver kirken, mener jeg den katolske kirke) ikke impliserer eller antyder at frimurerne driver med ting som ikke tåler dagens lys. Kirken aksepterer at frimurerlogene samler menn av god vilje med grunnlag i humanistiske verdier akseptable for alle. Det siste gjelder det universelle frimureriet. For de nordiske frimurerordnene er grunnlaget mer spesifikt kristne verdier.
Imidlertid er også de nordiske ordnene suprakonfesjonelle idet de krever bekjennelse til den kristne religion, men ikke til spesielle kirkelige dogmer eller kirkelære. Problemet med det for en troende katolikk er at det ikke er mulig å ha en relasjon til Gud på to forskjellige måter, - altså en suprakonfesjonell måte og en konfesjonell måte i pakt med kirkens lære, og han kan heller ikke uttrykke sin relasjon til skaperen gjennom symboler av to typer. Nordisk frimureri er kristen praksis, om enn ikke forkynnelse, men en kristen praksis som ikke følger kirkens lære, skal en katolikk ikke delta i.
En annen sak er forholdet til de andre troende som man deler kommunionen (nattverden) med. Kommunionen er et felles måltid og kirkens offer som man deltar i sammen med sine troende søstre og brødre. Fra et frimurerisk synspunkt er de som ikke er medlemmer av ordenen outsidere, og utenfor det gode selskap. Dette er ikke en god måte å betrakte sine trosfeller på. Derfor må man velge ett av to, - enten er man frimurer eller så tar man del i kommunionen.
Så er det dette med hemmeligholdet. Jeg vet at hemmeligholdet ikke er et forsøk på å skjule ting som ikke tåler dagens lys, men derimot er et pedagogisk grep. For å si det kort, - dersom man visste hva som skulle skje ved opptagelser og forfremmelser, ville man lært lite av det. Imidlertid reiser hemmeligholdet en ytterligere problemstilling i forhold til kristen praksis.
Den nye katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, har nylig gitt ut boken «Lengsel er mitt vesen, Om ensomhet og kristen erindring».Hvert enkelt kapittel i boken kan sees på som et teologisk essay, og boken er samlet sett en leseopplevelse utenom det vanlige.
I et av kapitlene beskrives den dramatiske historien til Maïti Girtanner. Jeg skal ikke gå videre på den historien her, men sitere hennes uttalelse etter at hun på nytt hadde lest de siste kapitlene i Markusevangeliet:
«.... gjennom lidelsen, døden og oppstandelsen er ledemotivet åpenhet. Motivet er særlig tydelig fordi symbolet for lukkethet er synd. Åpenhet overvinner lukkethet. Et liv lukket inne i seg selv, bærer ingen frukt.»
For kristne er åpenhet mot verden en nødvendighet, - hemmelighold og lukkethet er malpraksis.
Kristus ekskluderte ingen, - alle var velkommen. Syndere av alle slag fant en venn i ham. For å bli frimurer må du derimot ha plettfri vandel og ordnet økonomi. Begår du alvorlige lovbrudd, kastes du ut, og mulighetene for tilgivelse er ytterst begrenset.
Dette er også en praksis som fremstår som tvilsom i forhold til kirkens lære om tilgivelse og inkludering. Jeg har jo opplevd at denne mangelen på tilgivelse og inkludering, sannsynligvis har bidratt til katastrofale følger for enkeltpersoner. Formålet med en slik streng utelukkelsespraksis synes klar, - man må for all del bevare Ordenens gode navn og rykte.
Frimurerordenens medlemmer representerer nok et ganske så representativt gjennomsnitt av den mannlige befolkningen i Norge. Det betyr at behovet for tilgivelse og inkludering er like sterkt her som i den øvrige befolkningen, men Frimurerordenens egne lover for virksomheten hindrer en god praksis her.